Finnmarkskvinner og den salte åkeren!

November 2018: VI ER OGSÅ HER! MII LEAT NAI DÁS! MEKIN OLEMME TÄÄLLÄ! Hvilken rolle har kvinner hatt i fiskeriene. Hvordan dokumenterer arkivkilder dette? Disse er spørsmål som arkivar Helena Maliniemi og fotograf Sonja Siltala ved Finnmark fylkesbibliotek vil ta opp i sin artikkel Finnmarkskvinner og den salte åkeren. Artikkelen baserer seg på foto- og arkivutstillingen på den nordiske Arkivdagen i år.

Finnmarkskvinner og den salte åkeren!

Helena Maliniemi og Sonja Siltala

Den salte åkeren

Betegnelsen «Den salte åkeren» i betydning havet ble brukt av forfatteren Idar Kristiansen som skrev romanen med samme navn i 1979. Romanens tema var den finske innvandringen til kysten av Nord-Norge. I Finland var det sult og uår. Nord i Norge lokket Havlandet, landet med den salte åkeren som aldri gikk tom.

Astrid Martinsen og kua Kranselin i Nuvsvåg under krigen, før evakueringen. I bakgrunnen kan man se litt av kaia til fiskebruket på Skolten i Nuvsvåg. Der var det fiskemottak før krigen, i 1930-1940-årene. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek, Irene Didriksen–samlingen

Fiskerbondekvinnen

Frem til 1960-og 70-tallet var næringsgrunnlaget på Finnmarkskysten  sammensatt av flere arktiske primærnæringer, hovedsakelig fiske og jordbruk som kvinnen med mann og familie drev sammen. Kombinasjonsbrukene var ikke store, men kunne bestå av et jordstykke, noen kyr og sauer slik at poteter, kjøtt og melk ble produsert på gården. Dermed var det fangsten i den salte åkeren som var hovednæring og viktigste inntektskilde for husholdet. Selvbergingsproduksjonen spilte en stor rolle, men lønnsarbeid og produksjon for salg fikk stadig større betydning.

En ukjent dame ved siden av en klehjell full av lyse klær, hengt opp på snorene med klesklyper. Bildet er fra Hasvik rundt 1910. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek, Cort Buck–samlingen

På kombinasjonsbruket var det en klar kjønnsdeling i hva som var mannfolkarbeid og hva som var kvinnfolkarbeid. Kvinnen arbeidet i huset og fjøset, mens mannen var på sjøen og i båten. Med andre ord var det mannen som var fisker og ble borte i kortere og lengre tid i løpet av året. Kvinnen hadde hovedansvaret for gårdsdriften. Når mannen var hjemme fra fisket, deltok han i slakting, onnearbeid, fôrsanking og nyrydding. Han hadde ellers ansvar for vedlikeholdsarbeid og drev håndverk. Var mannen til sjøs eller på et viktig sesongfiske, måtte konene klare seg som best de kunne, kanskje med hjelp av barn, ungdom og gamle.

Arbeidet på gården med husdyr, hus og barn var fulltidsjobb for kvinnen.  Det var hun som var først opp og sist i seng hver dag, hele uken og hele året igjennom. Etter fjøsstellet ventet innearbeidet med matlaging, rengjøring og tekstilarbeid. Det å strikke og sy varme klær til mannen og hele familien var en viktig oppgave, og det var også en æressak for husmoren å gjøre mannen skikkelig utrustet til vinterfisket.

Søstrene Gerda Elisabeth og Gerd Sylvia Nygård vasker klær i Golnes på 1940-tallet. Vann til klesvask måtte hentes og bæres i hus, og også ut av huset igjen. Foto: Borgny Knudsen. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek

Vannbæringen var kvinnfolkarbeid. Dette var tungt og tidkrevende arbeid. Det trengtes mye vann, både i fjøset og huset. Dyrene skulle ha vann. Klesvask, oppvask, rengjøring og matlaging krevde mye vann.  Vannet måtte hentes og bæres i hus, og også ut av huset igjen.

Det var også kvinnens oppgave å hjelpe med linestamper og egning. Hun kunne også egne for andre fiskere.

Ble det tid til overs, deltok disse flittige kvinnene aktivt også på foreningslivet: I misjonsforeningene, redningsforeningene, sanitetsforeningene og helselagene som trakk til seg flest kvinner i Finnmark.

Ble det tid til overs når arbeidet var unnagjort, deltok kvinnene også i foreningsliv. Vadsø Sanitetsforening deltok i en ullteppeaksjon for Algerie i 1962. Frigjøringskrigen i Algerie i 1954  regnes som den blodigste av frigjøringskrigene i Afrika, og kan ha krevd så mye som 1,5 millioner menneskeliv. Arkiv: Vadsø sanitetsforening. Oppbevares ved Finnmark fylkesbibliotek.

Kvinnen i fisketilvirking før industrialiseringen

Den delen av arbeidet til kystkvinnene som oftest blir omtalt, er den som gikk for seg på gårdsbrukene. At kvinnene i Finnmark også tidlig var lønnsarbeidere i fiskeriene er blitt mindre omtalt.

En av grunnene til at kvinnearbeid med fisketilvirking og i fiskeindustri sjelden nevnes eller er fraværende i statistikk og offentlige kilder, er at kvinnene i stor grad har arbeidet deltid og i sesonger. I de første folketellingene på 1900-tallet ble gifte kvinner registrert som husmødre hvis de ikke arbeidet full stilling med annet arbeid. Denne mangelfulle og skeive registreringen har også gjort sitt til at en lett kan få inntrykk av at kvinnearbeid ikke var vanlig i fisketilvirking. Derfor er privatarkiv som bedrifts- og personarkiver verdifull dokumentasjon på at kvinner arbeidet med fisk og i fiskeriene.

Fisketilvirkingen langs Finnmarkskysten sysselsatte både kvinner og menn. Fiskeskjæring på Br. Aarsæther i Vadsø på 1940-tallet. Foto: Tor Hauges samling, Finnmark fylkesbibliotek.

Fiskeriene har i alle år vært en av de viktigste eksportnæringene i Finnmark. Den merverdien som er skapt av bearbeiding av fisken, har vært viktig økonomisk både for det enkelte husholdet og for nasjonaløkonomien. Store deler av disse verdiene har vært kvinneskapte siden både sildeganing, hermetikkarbeid, klippfiskproduksjon og filetskjæring var kvinnedominerte arbeidsfelt.

Lønnene i fisketilvirkingen var i utgangspunktet lave, men mange steder hadde kvinnene lenge bare halvparten så mye i timelønn som mennene. Ulik lønn for likt arbeid slo ekstra hardt ut for kvinnene fordi lønnene var så lave.

Br. Aarsæther i Vadsø. Foto: Grete Jakolas samling, Finnmark fylkesbibliotek

I de områdene der fiskerne selv sørget for fisketilvirket tok kvinnene del i arbeidet på lik linje med annet arbeid i familien. Det kunne være en familie eller ett eller flere båtlag og deres familier som arbeidet sammen.

Kvinnen i fiskeindustrien

Filetarbeidere i Båtsfjord på 1970-tallet. Foto: Anja Johansen, Finnmark fylkesbibliotek.

Etter andre verdenskrig ble fiskeriene industrialisert, og også filetindustrien i Finnmark økte kraftig og trengte arbeidskraft. Fiskefabrikkene i Vardø, Båtsfjord, Hammerfest, Nordkapp, Gamvik og mange andre fiskerikommuner ble avhengige av utenlandske sesongarbeidere. Særlig finske kvinner, som utgjorde en stor del av arbeidskraften i filetindustrien på 1960-80-tallet, sikret produksjonen av filet i fellesferien. Ved en fiskeindustribedrift i Båtsfjord kom det 230 arbeidstagere fra 38 nasjoner på et tidspunkt i 1997.

Til tider har fiskeindustrien vært avhengig av finske filetarbeidere. Helvi Korvanen (født Siltakoski) kom fra Ylikiiminki til Vadsø for å jobbe på fiskefabrikk i begynnelsen av 1970-tallet. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek, Helvi Korvanen–samlingen

Mesteparten av arbeidsstokken i fiskeindustrien har vært kvinner, og arbeidsoppgavene har vært kjønnsdelt. Kvinner og menn arbeidet delvis i hver sine rom. Mannfolk jobbet på brygga og i fryseriet, mens kvinnenes arbeidssted var i filethallen, delvis i samme rom, med ulike oppgaver. Mennene hadde ansvar for fileteringen, mens kvinnenes oppgave var å kutte, veie og pakke filetstykkene. Mennene kjørte brettene inn på frysen.

Lønnen fulgte arbeidsfordelingen slik at det å skjære filetene ble bedre lønnet enn å kutte, veie og pakke. På 1970-80-tallet lå gjennomsnittslønnen for menn i fiskeindustrien 12 % over kvinnenes. Det hadde sammenheng med hvilke arbeidsoppgaver som ble vurdert som passende for kvinner og hvordan lønnssystemet fungerte.

Den kjønnsbestemte arbeidsfordelingen forandret seg etter at tamilske menn kom inn i fiskeindustrien på slutten av 1990-tallet. Med filetkuttingen, som tidligere ble sett på som et arbeid bare for kvinner, ble skillet mellom manns- og kvinnearbeid i filetindustrien oppmyket etter at tamiler og andre utenlandske menn også gikk inn i dette arbeidet.

Arkiver fra fiskeindustribedrifter dokumenterer også de som arbeidet i bedriftene. Utdrag av feriebok og feriemerker fra 1963 tilhørende en filetpakker på Finotro i Båtsfjord, Ruth Wilberg. Arbeidsgiver kjøpte feriemerker fra feriekassen svarende til den feriegodtgjørelsen den enkelte arbeider opparbeidet seg i løpet av en arbeidsuke, og limte disse inn i arbeidernes feriebok. Ved fratreden ble feriegodtgjørelsen gjort opp med feriemerker på feriebok for hvert opptjeningsår. Merker og bøker kunne kjøpes i posten. Arkivet til Finotro, Båtsfjord oppbevares ved Finnmark fylkesbibliotek.

Kilder

Elstad, Åsa (2004): Kystkvinnen i Norge. Kom forlag as.

Fiskeribladet 1998: 19.3.

Gerrard, Siri og Randi Rønning Balsvik (red.) (1999): Globale kyster. Liv i endring – kjønn i spenning. Kvinnforsks skriftserie 1/1999.

Grønbech, Dagrunn (2010): Kystkvinnen. Fiskerbonde og omsorgsbærer. Prinfo Rønnes, Mosjøen.

Saxi, Hans Petter (1986): De tre finske innvandringsbølgene til Finnmark. I Tilpasninger blant finske nyinnvandrere i Øst-Finnmark av Reidar Grønhaug e.t al. NIBR-rapport 1986:7, s. 47-96.

Schrumpf, Ellen (1981): Først opp og sist i seng. Kvinnen langs kysten i mellomkrigstida. I «Utmed havet – kystkvinners liv og virke 1920-1940». Tiden Norsk Forlag, s. 21-70.

 

Klippfiskproduksjon har vært et kvinnedominert arbeidsfelt. Utenlandsk arbeidskraft på Rolvsøya, Måsøy. Foto: Finnmark fylkesbibliotek.

I Båtsfjord har det vært fiskearbeidere av mange nasjonaliteter i årenes løp. Disse damene på Båtsfjordbruket i 2017 er fra Polen. Foto: Sonja Siltala.

Den kjønnsbestemte arbeidsfordelingen forandret seg etter at tamilske menn kom inn i fiskeindustrien på slutten av 1990-tallet. Bildet er fra Båtsjordbruket. Foto: Sonja Siltala.