Arkiver etter finske nyinnvandrere

November 2017: VI ER OGSÅ HER! MII LEAT NAI DÁS! MEKIN OLEMME TÄÄLLÄ! – Arkiver etter finske nyinnvandrere

Arkivene fra Norsk-Finsk Forbund og Vadsø norsk-finsk forening ved Finnmark fylkesbibliotek utgjør to viktige førstehåndskilder til de eldre og nyere finske innvandrernes historie.

Det har i årenes løp eksistert to forskjellige lokale finskforeninger i Vadsø. Den første ble opprettet i 1963, og fungerte som en vennskapsforening med både norsk- og finskspråklige medlemmer. Den andre ble opprettet i 1980 og skulle først og fremst være nyinnvandrernes egen interesseforening. Den landsdekkende paraplyorganisasjonen Norsk-Finsk Forbund / Norjalais-suomalainen liitto ble opprettet 1982. Artikkelen markerer Finlands 100-årsjubileum og er den første i serien av arkivpresentasjoner om fem utvalgte glemte grupper i prosjektet Vi er også her! Mii leat nai dás! Mekin olemme täällä! som er Finnmarksarkivenes prosjekt om bevaring og synliggjøring av verneverdige privatarkiver.

Oversikt over arkivene finner du her:

http://www.arkivportalen.no/side/arkiv/detaljer?arkivId=no-FMFB_arkiv_000000004386

http://www.arkivportalen.no/side/arkiv/detaljer?arkivId=no-FMFB_arkiv_000000000009

Her kan du lese mer om foreningene:

Vadsø Norsk-Finsk Forening stiftes
Det var den daværende finske visekonsulen i Vadsø, kjøpmann Odd Øverdahl, som tok initiativ til stiftelsen av Vadsø Norsk-Finsk Forening 6. desember 1963. Han ble også foreningens første formann. Dette ble dessverre kortvarig siden han døde allerede i april 1965. Noe finske slektsbånd hadde kjøpmann Øverdahl ikke. Ideen om en norsk-finsk vennskapsforening kom fra hans personlige interesser. I medlemsfortegnelsen fra 1964 kan man se at foreningen hadde god oppslutning med 79 medlemmer, og disse var både kvener, finlandsinteresserte nordmenn og nye finske innvandrere.

Vadsø Norsk-Finsk Forening skulle arbeide for bevaring og utvikling av det gode forhold mellom Norge og Finland, slik det også lød i formålsparagrafen. I årenes løp hadde kontakten mellom finskættede i Finnmark og deres slekt og venner i Finland ebbet ut. Dessuten kom det stadig nye finlendere for å få seg arbeid i Finnmark, som i den blomstrende fiskeindustrien, selv om all flytting ikke har vært arbeidsmigrasjon.  Noen flyttet med norsk eller finsk ektefelle/samboer, mens andre pendlet mellom Finnmark og de finske grensestrøkene. Tross alt hadde Norge og Finland en over 700 km lang felles landegrense mellom seg som skapte behov for utvikling og bevaring av kulturelle og språklige bånd i grenseområdene. Dette skulle vennskapsforeningen ta seg av. Foreningen fikk en søsterforening i Oslo i 1965, og disse to var lenge de eneste i sitt slag.

Lovene til foreningen inneholdt også en særskilt bestemmelse om at Finlands selvstendighetsdag alltid skulle feires med en selskapelig sammenkomst, noe som ble praktisert år etter år fram til 1982. Hovedtalerne ble invitert fra Finland, og finsk underholdning med folkedans, turn, sang og musikk sto på programmet. «Tilstrømmingen til samværet var alltid overveldende, særlig fra grensekommunene Utsjok og Enare og trakk pressefolk fra hele Finland», ble det skrevet i et møtereferat. I 1983 sendte Vadsø Norsk-Finsk-Forening en forespørsel til den nyopprettede interesseforeningen, Vadsø finskforening, om å påta seg 6. desember-arrangementet, men foreningen svarte nei – på en høflig måte- fordi foreningen hadde få medlemmer. I tillegg svarte de at «Finlands selvstendighetsdag er preget av alvor og blir tradisjonelt markert på en stille måte i de finske hjem. Vi vil velge å slutte opp om denne tradisjonen». Istedenfor en lystig fest ville de arrangere en finsk litteraturkveld i Esbensengården, hvor medlemmene av Vadsø Norsk-Finsk Forening var hjertelig velkommen.

De siste hjertesakene til Vadsø Norsk-Finsk Forening – før den gikk i dvale – var arbeid for finskundervisning på skolen og reisingen av innvandrermonumentet i Vadsø, fra begynnelsen av 1970-tallet til avdukingen i juni 1977.

Den «nye» finskforeningen – Vadsø finskforening / Vadsø norsk-finskforening
Hvor lenge Vadsø Norsk-Finsk Forening eksisterte er ikke helt klarlagt fordi arkivmateriale fra tidsrommet 1983 – 2001 manglet i avleveringen. Alt tyder på at foreningen gikk i dvale i 1983, tre år etter at den «nye» finskforeningen, Vadsø finskforening / Vesisaaren suomiseura ble stiftet i 1980. I 2009 skiftet denne foreningen navn til Vadsø norsk-finsk forening / Vesisaaren Norja-Suomi seura.

Den nye finskforeningen skulle være finlendernes egen forening. I sitt medlemsreglement var betingelsen for å bli medlem at man behersket finsk eller var gift med en som gjorde det. På møtene kunne man snakke finsk, møte andre landsmenn, utveksle erfaringer og høre hvordan de andre hadde det.

Hva som har skjedd fra 1984 og fram til 2001 er ikke klarlagt, all den tid ingen per dato har klart å oppspore arkivmateriale fra nevnte periode. Vi har heller ikke funnet protokoller fra foreningen, med unntak av 25-årsjubileumsheftet til foreningen fra 2005, der kan man lese at den nye foreningen var meget aktiv de første årene. Det ble arrangert familierelaterte fester som morsdagsfeiring og juletrefester. I 1998 startet foreningen en ny tradisjon på selvstendighetsdagen den 6.12., nemlig fakkeltoget som gikk fra drosjeholdeplassen til monumentet der dagen ble markert med taler, sang og dikt.

Flere lokale finskforeninger ble stiftet langs Finnmarkskysten ettersom godt fiske gav fart på finsk innvandring på 1970-og 80-tallet. Dette var en periode da filetindustrien i Finnmark stort sett var basert på finsk arbeidskraft, særlig finske kvinner. I 1980 var det flere hundre finske skattebetalere i kystkommunene, flest i Vardø (400), Båtsfjord (340), Nordkapp (133) og Sør-Varanger (130.) Det ble stiftet lokallag i disse kommunene, men også i Alta, Hammerfest og Porsanger. Noen steder gikk kvenene og nyinnflytterne sammen i en forening. Nyttig informasjon om det norske samfunnet skulle nå frem til nyinnvandrerne. De fikk sin prest, først i Båtsfjord, og deretter ble kontoret ble flyttet til Vadsø. Presten var naturligvis med i foreningens virksomhet og fikk til og med en egen spalte i Finnmarken. Et finskspråklig nyhetsblad ble opprettet og gitt ut fra 1982.

Finskforeningenes medlemsutvikling gikk hånd i hånd med utviklingen i fiskeindustrien som i en periode var basert på finsk arbeidskraft. Da fiskerienes gullalder gikk over i løpet av 1980-tallet, reiste en stor del av finlenderne hjem til Finland. Antall medlemmer sank drastisk, også i Vadsø hvor foreningens medlemstall nådde bunnen i 1985 med 16 medlemmer. For å overleve måtte foreningen tenke nytt og begynne med rekruttering også av medlemmer som ikke behersket finsk eller kvensk. I 1998 nådde foreningen en topp, og medlemstallet nærmet seg det magiske 100-tallet. I 2014 hadde foreningen fremdeles god oppslutning med 70 medlemmer.

Paraplyorganisasjonen Norsk-Finsk Forbund
Norsk-Finsk Forbund / Norjalais-suomalainen liitto ble opprettet høsten 1982 i Karasjok under navnet Finnmark finskforeningers forbund / Finnmarkin Suomi-seurojen liitto. Den er en paraplyorganisasjon som skal fremme interessene og ivareta rettighetene til norskfinner som nasjonal minoritet og finlendere bosatt i Norge. Blant hjertesakene har vært bevaring av radioens finsksendinger, tilbud om finsk litteratur ved biblioteket og finskundervisning på skolene.

Kilder og litteratur
Arkivet til Vadsø norsk-finsk forening, innleding ved Bjørn T. Hildonen
Arkivet til Norsk-Finsk Forbund
Grønhaug, Reidar, Hans Petter Saxi og Tor Halvdan Aase (1986): Tilpasninger blant finske nyinnvandrere i Øst-Finnmark. NIBR-rapport 1986:7. Alta

Se også omtale om fotoutstillingen “Finlendere i Finnmark” som ble åpnet i forbindelse av Arkivdagen 2017:

https://finnmarksarkivene.no/?p=5640