Kirker og utsmykking i Varanger – gjenbruk og lokalt særpreg

Kirkebygg, inventar og utsmykking bærer preg av kirkehistoriens viktige samfunnsoppdrag gjennom 1000 år. Arbeidet med denne artikkelen har vist at det er nødvendig å bruke mange ulike kilder for å finne fram til historiene om de lokale kirkene og deres interiør. Menighetenes arkiver står sentralt i dette men også arkiver fra privataeie er viktige førstehåndskilder for å finne ut det som har skjedd, de som har deltatt og de som har sett. Det kan også finnes unike arkivmateriale på de mest uventede steder, som i gamle altertavler, på mange private loft og kjellere.

Artikkelen er skrevet av konservatorer ved Varanger museum IKS: Bodil Dago, etnolog, avd. Grenselandmuseet i Kirkenes og Tove Kristiansen, kunsthistoriker, avd. Vadsø museum-Ruija kvenmuseum.

Kirkene i Varanger står i en særstilling. Dette kan ses i sammenheng med at Varanger er et område som gjenspeiler nasjonale grenseinteresser i et flerkulturelt lokalsamfunn. Selv om mange kirker gikk tapt under krigen, fins det fortsatt kirker fra 1800-tallet og nyere gjenreisningskirker. Ikke minst består kirkenes inventar av mange eksempler på dyktig lokalt håndverksarbeid. Gjennom beskrivelser av enkelte inventarer fra kirker i Øst-Finnmark, vil vi vise noe av mangfoldet som fins her, nytt og gammelt, nasjonale strømninger og lokal flerkulturell forankring.

Kirkebygg, inventar og utsmykking bærer preg av kirkehistoriens viktige samfunnsoppdrag gjennom 1000 år. Kirkens betydning gjenspeiles i kunst og utsmykking og er ofte et resultat av anbudskonkurranser, gaver og føringer fra menighetsrådet. Denne felles satsningen møter kirkegjengeren og den tilfeldig besøkende i det de opplever i kirkens utforming, plassering og utsmykking.

Kirkenes utsmykking har endret seg gjennom ulike tider, stilarter og gjennom ulike kirkereformer. Fra opphengt utsmykking, produsert andre steder, til etterkrigstidens nye idealer da arkitektur og utsmykking skulle integreres og tilpasses den enkelte kirkes lokalitet.

Mye av inventaret i kirkene i Varanger viser stor grad av gjenbruk. Det omfatter tekstiler som messehagler og inventar som altertavler og kirkeskip. Oftest er det nytt og gammelt side om side, men felles for kirkekunsten er at den følger kirkens liturgi i sin utforming og i sitt innhold. Bildene skulle gi trøst og styrke og fremheve kirkelige ritualer og kirkens budskap.

Liturgiske tekstiler

Tekstiler er av de materialer som er minst motstandsdyktige mot slitasje, lys og varierende oppbevaringsforhold, og samtidig av de gjenstandene i en kirke som er mest utsatt for akkurat disse elementene. Dette gjør at de liturgiske tekstilene som alterduker og messeklær, må skiftes ut med jevne mellomrom. I tillegg ble det fra 1969 innført liturgiske farger på messehaglene i norske kirker. Dette innebærer at kirken fra da av skulle ha messehagler i de fire liturgiske fargene rødt, grønt, hvitt og lilla.

Kirken har i likhet med andre offentlige bygg, vært en viktig oppdragsgiver for tekstilkunstnere og tekstilatelierer. Håndverksmessig utførte kirketekstiler av beste kvalitet er det lang tradisjon for i den kristne kirke. Som kulturhistoriske gjenstander er de særlig viktige fordi de ivaretar kunnskapen om gamle tekstile teknikker, som ikke mange behersker lenger. Dette kan henge sammen med et ønske om å videreføre en lokal tradisjon når nye tekstiler skal anskaffes.

Det er naturlig å stille seg spørsmålet hvor og hvordan ble tekstilene i våre lokale kirker til? Hvem står bak designet, og hvem har utført det åpenbart dyktige utførte og tidkrevende arbeidet? Dette kan vise seg å være et omfattende og møysommelig arbeid å finne ut av, og blir fort en vandring mellom ulike typer kilder.

Messehagel i Kong Oscar IIs kapell i Grense Jakobselv

Kirken ligger ytterst mot havet, på grensen mot Russland. I 1869 ble kirken innviet og den ble tegnet av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan (1824-92). Den hvite messehagelen fra 1978 er designet spesielt for denne kirken. Nærheten til Russland gjenspeiles på motivvalget. Tegningene ble utarbeidet av tekstilkunstneren Sigrid Brox Haugen på Hamar. Kunsthåndverkeren Olaug Gamnes fra Kirkenes som selv har sine forfedre fra Grense Jakobselv, har utført arbeidet med å lage messehagelen etter Sigrid Brox Haugens tegninger. Symbolene på ryggen er hentet fra det russiske gravkorset som finnes på kirkegården, og fargene i broderiet er valgt med utgangspunkt i fargene i koret.

Alterduken i Neiden kapell

Neiden kapell ble innviet i 1902 og tegnet av arkitekt Karl Norum. I kirken finnes en alterduk med en rad med knelende engler. I midten er et kors, og englene på hver side er vendt mot korset. Det er ikke så vanlig at alterduker har et slikt farget broderi, så denne vakte både vår beundring og nysgjerrighet.

Alterduken med englene ble anskaffet i forbindelse med kirkens 50-års jubileum i 1952. Duken er tegnet av Else Poulsson og sydd av Tea Eriksen.

Tea Eriksen fra Skjånes var menighetssøster i Kirkenes fra 1930 til 1947. For sin innsats som helsearbeider under krigen har hun fått en vei på Hesseng oppkalt etter seg. Men hun var også en dyktig utøver i håndarbeid.

Else Poulsson (1909-2002), var utdannet ved Statens Håndverks og kunstindustriskole og en av Norges største tekstildesignere i det 20. århundre. Fra 1929 til 1954 var hun ansatt som tegner og leder av Norges husflidsforenings tekstilatelier. Her ble det utarbeidet design til interiørtekstiler både til privat- og til offentlige bruk, heriblant kirketekstiler. I tillegg til at atelieret utførte tekstiler på bestilling, drev de også mønstertjeneste. Mønstrene ble leid ut slik at lokale håndverkere kunne utføre arbeidet. Arkivet etter Norges Husflidsforenings Atelier befinner seg nå på Norsk Folkemuseum hvor det er ordnet og tilgjengeliggjort for publikum etter avtale. Her fant vi Else Poulssons tegninger til alterduken med englemotivet, og det viste seg at hun også har tegnet flere av messehaglene til i kirkene i Varanger.

I dag er Else Poulsson mest kjent for å ha tegnet flere av tekstilene i Oslo Rådhus, bla. det store teppet til Bystyresalen, med St. Hallvard som hovedmotiv og det vevde tapetet til FNs sikkerhetsråd i 1952.

Altertavla i Polmak kirke

Andre eksempler på gjenbruk og mobilitet i Varanger, er altertavla fra 1626 som i dag står i Polmak kirke.

Polmak kirke ble oppført i 1853 og er tegnet av arkitekt J. H. Nebelong, mens arkitekt Trond Dancke senere sto for utvidelse og restaurering i 1960. Den gamle altertavla består av et hovedfelt som er dekket av et maleri med nattverds motiv og omkranset av utskårne søyler på hver side. Ifølge NIKUs kirkeregister er maleriet kommet til senere, datert til ca. år 1700. I et mindre felt over, er det et kristusbilde med tornekrone. Øverste gavlfelt viser en due, symbolet for den hellige ånd. I typisk renessansestil har den et forseggjort flatskurd snekkerarbeid i omrammingen. Søyler og flate halvsøyler omrammer bildene. Over det øverste maleriet er det utskåret navn og bumerke til giver, en Bergenskjøpmann som var bosatt i Vadsø, Garbrant Smidt, og hans kone som kun fikk initialene sine på tavla; T.A.D. Det er ikke kjent hvem som har skjært ut tavla, men det er antatt at dette ble laget i Bergen. I  1958 ble tavla restaurert av Odd Helland.

Altertavlen viser et trekk ved kirkene i Varanger, der det var gjenbruk og forflytninger innen området. Opprinnelig ble altertavla forært til Vadsøs første kirke på Vadsøya i 1626, og fulgte med til den neste kirken som ble bygget, og var her til det ble kjøpt inn en ny altertavle i 1722. Altertavla ble da flyttet til Angsnes kirke i Nesseby fra 1719-46, senere til Nesseby kirke, den første som sto på dagens kirkested fra 1746-1869. Deretter ble altertavla flyttet til Polmak kirke hvor den befinner seg i dag.

 Altertavla i Vadsø kirke

Altertavlene på gjenreisningskirkene lar seg ikke like lett forflytte. Etter krigen kom det nye moderne uttrykk, der utsmykkingen og arkitekturen skulle integreres i hverandre. Vadsø kirke fra 1958 og er tegnet av arkitekt Magnus Poulsson.

Her er alterbildet malt på korveggen «Den oppstandne og helliggjorte Kristus» utført av Gretha Thiis i 1958, samme året kirken ble bygget. Alterbildet har referanser til både bysantinsk og vestlig stiltrekk i kirkekunsten. Bildet viser Kristus rammet inn i en mandorla, en mandelformet glorie som viser inspirasjon fra den bysantinske kirkekunsten. Kristusfiguren er utført i en nøytral, androgyn menneskeform med både kvinnelige og mannlige trekk. Et menneske som alle skal kjenne seg igjen i.

Kristus sitter barbent, et tegn på ydmykhet, og hviler føttene på en blå kule, jordkloden. I venstre hånd holdes livets bok, og i høyre hånd vises

Signingssymbolet som holder to fingre opp. Kristus er flankert av tre stjerner; symbolet på treenigheten. Hver stjerne har syv tagger hvor tre av disse er de himmelske dyder; tro, håp og kjærlighet. De resterende fire taggene representerer de jordiske dydene; sannhet, rettferdighet, glede og fred. Mandorlaen er omkranset av nordlysmotiv over resten av korveggen og som går over taket i kirken. Nordlysglorien møter korset over orgelet.  Nordlyset gir referanser til nordområdet vi befinner oss i mens altertavlas bysantinske referanser, som mandorlaen og Kristus glorie, indikerer nær avstand og kontakt med øst, til Russland.

Altertavla i Svanvik kirke

De samme flerkulturelle referansene finner vi også i Svanvik kirke i Pasvikdalen, tegnet av arkitekt Harald Sund i 1934. Ifølge biskop Berggrav skulle kirken være «en bærer av norsk kulturarv». Denne tømmerkirken i Pasvik står midt i et grenseområde, og som prost Johan Beronka beskrev i et brev fra 1927, skulle kirken bli «bærer av norsk kultur i Pasvikdalen». Men midt i det som skal bære det norske, dukker det opp en geografisk nærhet til Russland gjennom altertavla her. Denne viser også til østlig kirketradisjon med ikonostasvegg, en billedvegg i koret. Selve tavla har en kvadratisk form som dekker storparten av alterveggen.

Tavla er delt opp i felt med gullmalt bakgrunn. Det største feltet i midten viser Kristus på korset med apostlene Paulus og Peter ved siden av. I de ytre feltene rundt hovedmotivet, vises de 12 disiplene. Alle personene er malt i en stilisert form med glorie rundt hodene, noe som også gir assosiasjon til ikonmaleriet. Altertavla er utført av designer, keramiker og billedhugger Arthur Gustavson som også tegnet takdekorasjonen. Utsmykkingen er betalt av gruveselskapet A/S Sydvaranger.

Russisk kors i Vardø kirke

Vardøs hovedkirke er en gjenreisningskirke tegnet av Erling Moestue i 1958. I tillegg til utsmykkingen som ble laget til kirken da den ble oppført, finner vi også eldre spor av kirkens og Vardøs historie som yttergrense mot Russland og som har preget de tidligere kirkene i Vardø.

På bakre vegg under galleriet henger et gammelt russisk gravkors fra ca. 1900. Korset har inskripsjoner med medaljonger og en tekst med kyrilliske bokstaver som betyr; «Jesus Kristus, Guds Sønn». Korset er det siste av mange som har stått på kirkegården i Vardø og gitt denne et karakteristisk trekk som vitner om en sentral lokal historie. Vardø har vært omtalt som «Russlands viktigste havn», da byen var sentral for pomorhandel og hvor russiske pomorer var en stor del av bybildet og mange av dem ble også gravlagt her.

Kirkeskip i Vadsø og Nesseby kirke

Et typisk kirkeinteriør er også kirkeskip, eller votivskip. Det har blitt regnet som en skikk fra den felles dansk-norske tradisjonen.  Båten skal symbolisere frelsen gjennom det opprørte havet, menneskets reise gjennom livet.  Disse skipene som ofte henger i kirkerommet kan også vise til ulike tradisjoner.  Fra arkivet til Nord-Hålogaland stiftsdireksjon står det at kirkeskipet i Vadsø «Karianna», kom til kirken i 1968 og var en gave fra entreprenør Lars Nordal og laget av båtbyggeren Sverre Brandtzæg i Abelvær.

«Karianna» er en nordlandsjekt, en bred type skute med et råseil. Skuta var i hovedsak i bruk på 1800-tallet, blant annet til tørrfiskfrakt. Fra arkivene til Vadsø museum-Ruija kvenmuseum, kjenner vi til at familien Esbensen hadde slike jekter som de brukte til tørrfiskhandel i København, i tillegg til at disse båtene gikk til Arkhangelsk under pomorhandelen. «Karianna» skiller seg fra andre kirkeskip som kan være andre båttyper med helt andre referanser.

Et eksempel på dette er kirkeskipet i Nesseby kirke som har en eldre seilskute, en fullrigger med tre master. Denne skuta ble funnet inne i den gamle altertavla som kom fra Kiberg kirke til Nesseby kirke i 1747. Skuta har de kongelige initialene C5, Christian den 5. som regjerte over Danmark og Norge fra 1655 til 1670.  I den dype luka som befinner seg på baksiden av altertavla ble det også gjort et annet funn av sokneprest Kåre Kvammen i 1977. Her fant han en eldre alterbok fra 1688. Alterboka hadde vært forsvunnet i 250 år og (var) ansett som tapt.

Etterord

Arbeidet med denne artikkelen har vist at det er mulig og nødvendig å bruke mange kilder for å finne fram til historiene om de lokale kirkene og deres interiør. Vi har hentet opplysninger i både offentlige og privatarkiver. De lokale menighetene er sentrale arkivskapere. Deres materiale er stort og viktig og vi setter stor pris på deres generøsitet og velvilje til å dele dette. Innsamlingsarbeidet er ikke ferdig. Det er fortsatt muligheter for å finne førstehåndskilder til det som har skjedd, de som har deltatt og de som har sett. Som nevnt kan det finnes arkivmateriale på de mest uventede steder, som i gamle altertavler, men det må også rettes oppmerksomhet mot de mange private loft og kjellere som kan inneholde store gullskatter som vi håper kan bli tilgjengelig for allmennheten i framtiden.

Kilder

Arkiver:

NIKUs kirkeregister / www.kirkesok.no

Den Norske Husflidsforenings prøvesamling. Norsk Folkemuseum

Neiden Kirkeforenings protokoller

Statsarkivet i Tromsø: Nord-Hålogaland stiftsdireksjon, Vadsø kirke. 1958-1968

Sør-Varanger menighet

Tana, Varanger museumsssiida

Varanger museum

Vadsø menighet

Vardø menighet

Litteratur:

Berggrav, Eivind. Spenningens land: Visitasglimt fra Nord-Norge. 1. ut. 1937, Oslo, 2012

Bjerkås, Ola. Preste- og proste-arkiver. En brukerveiledning, Riksantikvaren skriftserie 4

Blix, Erik Schytte og Arvid H. Nergård. To grensekirker. Vadsø. 1961

Glienke, Laila. Alterduge i tre kirkers praksisfællesskaber. Alterdugen og dens tilvirkning, brug og nutidige rolle, set ud fra et socio-materielt perspektiv. Aarhus Universitet, kandidatuddannelsen i didaktik. 2013

Lundby, Turid. Messehagel i kinesisk flerfarget renningsvev, Om tekstile kvaliteter og kontekstualitet i utforming av messehagel for Den norske kirke.

Lundby, Turid. Liturgiske klær Alba, stola, messehagel og bispekåpe i Den norske kirke. Den norske kirke. Kirkerådet. 2018

Niemi, Einar. Vadsø historie, bind 1, Fra øyvær til kjøpstad. Vadsø. 1983.

Nilssen, Mari-Ann (red.); Nesseby kirke 150 år 1858-2008. Nesseby menighetsråd. 2008

Rasmussen, Alf Henry. Våre kirker. Norsk kirkeleksikon. Vanebo forlag. 1993

Riksantikvaren. Middelalderske kirkesteder i Finnmark fylke. Vardø kommune. Riksantikvarens skriftserie. 2016

Sørensen, Svein. Svanvik kapell: en grensekirke. Kirkenes: Sør-Varanger museum. 1990

Vadsø menighet. Vadsø kirke. Informasjonshefte.

Vardø menighet. Vardø kirke. Informasjonshefte.

Vinnes, Solveig Skeie. Red. Og du skal sy hellige klær– Rapport fra Nordisk kirketekstil-seminar og utstillinger i Erkebispegården 1998

Presse:

Finnmarken 5. august 2009. Artikkel om messehagelen i Kong Oskar IIs Kapell